Antarktis

Jeg har kjent aaju siden han gikk på Jonstrup seminarium på slutten av sekstitallet. Vi bodde i Gentofte og det ble mange besøk hos hverandre. Besøkene fortsatte hele hans levetid, i Norge, i Sverige, Danmark eller i Finland. Vi hadde alltid noe å snakke om. Samtalen kom ofte inn på kunst. Jeg hadde gleden av å arrangere en utstilling av grønlandsk kunst i Bryggemuseet i Bergen. Det ble mange og lange samtaler, ikke bare om hans kunst i seg selv, men vel så mye om hvordan den kunne formidles.
Det var først etter milleniumsskiftet at vi begynte mer og mer å diskutere hans diktning. Jeg hadde lest mesteparten av det han hadde skrevet, tatt det til meg, først og fremst hans naturskildringer. Men det var først på nyåret 2003 at jeg fikk et nytt syn på samspillet mellom bilder og ord gjennom hans diktsamling Oqaatsit Nunaat, Ordenes Land. Omtalen på baksiden av boken ble stående som noe vesentlig:

Når naturen bliver til et billede ved hjælp af ord, får det enkle og gentagne udtryk en kilde til at springe. Ordene får et nyt liv. Ordene får en betydning og bliver til en gemt fortælling, selv om de er nedfældet i en digtform i løbet af kort tid og selv om de bliver til et redigeret ord-billede.

Et par måneder senere var jeg på vei til Syd Georgia i Antarktis for å feire 100-års jubileet for den norske kirken i Grytviken hvor norske hvalfangere i 60 år hadde hatt sitt levebrød. I sesongen var det et hardt og til dels farlig arbeid på lenseplanet der de store hvalskrottene ble partert, så farlig at mange døde der nede i syd. Jeg hadde vært der fem år tidligere og visste at vi kom til å holde korte minnestunder på de forskjellige kirkegårdene på landstasjonene, Grytviken, Husvik, Stromness, Leith Harbour og Prince Olav Harbour. Vi hadde prest med oss på disse turene, utsendt av biskopen av Tønsberg, en av de norske hvalfangerbyene.
Selv om den norske hvalfangsten tok slutt i 1962, var det mange tidligere arbeidere fra landstasjonene og noen fra hvalbåtene som var med på turen. De var preget av alvoret ved å stå ved gravstøttene for arbeidskamerater. Vi hadde også med godt voksne barn av gravlagte på øya. Jeg hadde lest ”Ordenes land” på veien sydover og fant mange dikt som passet godt inn i minnestundene som vi hadde på de små kirkegårdene med de hvitmalte kors og det karrige landskapet rundt oss, og la det bli sagt; aajus ord traff tilhørerne, han hadde klart å formidle natur, stemninger, tanker, lengsler.
Diktet som jeg brukte ved flere anledninger, var dette:

Da jeg begyndte at kigge
på øerne derude,
bemærkede jeg, at havåbningen
mellem dem ikke havde en dør,
som er gennemgangen ud til kimingen.
Dog ved jeg, at der altid vil være
en anden linie, der er længere væk
end den, jeg kan se,
hvis jeg kommer ud til mine øjnes grænse.
Hvis man følger øjnenes vej ad havvejen
ud til det åbne hav,
vil det være koldt.
Båden her vil vippe meget
ved mødet mellem strøm og vind
- sådan er livet også.

Aajus dikt gjorde inntrykk på tilhørerne og bekreftet det jeg har opplevd flere ganger: ord får forskjellig betydning alt etter hvilken sammenheng de presenteres i. Jeg har ikke hatt mange venner, men denne ene mannen, født like langt nord som jeg var, ble min beste venn.

En stor takk til aaju for å ha åpnet øynene, ikke bare for meg, men for arbeidere som i møtet med en streng og ublid natur, fant trøst i hans tanker.
 
Øystein Frøiland
Gardonne, Frankrig, august 2017